Gårdens historie og arkitektur

Torshovbyen blir til

I Norge som ellers i Europa skapte industrialiseringen og tilflyttingen til byene store boligproblemer. Det var boligmangel, trangboddhet og helseproblemer. I Kristiania ble folkemengden seksdoblet fra 1850 til 1900. Det private ”spekulasjonsbyggeriet” dominerte. Det var penger å tjene både på å bygge og å eie utleieboliger. På Grünerløkka ble tomtegrunnen utnyttet til det ekstreme; med lukkede kvartaler på opptil fem etasjer og bakgårder fylt av andre leiegårder, småbedrifter, staller og utedoer. I 1889 kom krakket på boligmarkedet, og all byggevirksomhet i Kristiania stoppet opp. Det lønnet seg ikke å bygge boliger, tilbudet var nå større en etterspørselen.

Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk vi en ny høykonjunktur og folk strømmet igjen til byen. Det ble på ny et stort boligunderskudd. Arbeiderbevegelsen presset på for sterkere kommunal innsats på boligsektoren. Nye ideer om byplanlegging og boliger oppstod med impulser fra utlandet og som en reaksjon på de dårlige boligforholdene på østkanten. Det ble nå politisk gjennomslag for at Kristiania kommune skulle bygge selv eller gi lånegarantier eller rimelige lån til boligselskaper. Det ble etablert en kommunal boligadministrasjon med eget arkitektkontor, ledet av arkitekt Harald Hals (bildet).

Som boligdirektør og senere reguleringssjef i Oslo dominerte Hals utviklingen i Kristiania/Oslo fullstendig, både når det gjaldt å lage byplaner, regulere gater og ringveier og å planlegge, tegne og oppføre boligkomplekser i Oslo kommunes regi. Den kommunale bebyggelsen på 20-tallet viser en arkitektonisk utvikling, fra de første gårdene i slemmet tegl og tydelig påvirket av nasjonalromantiske strømninger, til nyklassisistiske gårder med fasader i pusset tegl og imiterte kvadermurer. Særlig på Torshov er denne utviklingen synlig innenfor et lite område. Arkitekten for de fleste av prosjektene er Harald Hals.

Byggingen

Med tanke på å bygge arbeiderboliger, kjøpte kommunen i 1916 store deler av Torshaug og Lilleborg jorder. Her ble «Torshaugbyen» utbygget mellom 1917 og 1925. Torshovbyen var det første store kommunale boligprosjektet som fulgte en helhetlig plan. I vår tid vises det ofte til Torshovbyen som et av de mest vellykkede kommunale boligprosjektene noensinne. At disse boligene har vært populære, og at de fortsatt er det i våre dager, er det i alle fall ingen tvil om.

Arkitektene fikk tidenes drømmejobb da de skulle planlegge Torshovbyen. Nesten jomfruelig mark, og frihet til å gjøre hva de ville innenfor de rammene Kristiania kommune hadde satt. Bildet viser Torshov før utbyggingen. Utgangspunktet var at man skulle legge til rette for at folk kunne bo her fra vugge til grav. Torshov skulle ha alt fra fødestue og barnehage til egen gravplass, og en restaurant, slik at husmoren ikke skulle bindes til å lage mat hver dag. Alt dette ble riktignok ikke realisert. Vøienvolden fikk fødestuen, gravlunden ble ved Sagene, og barnehagen forsvant ut av planene. Men Christiania Folkerestauranter fikk sitt lokale i Vogts gate. Man kunne enten spise i restauranten, eller gå bakveien, kjøpe mat og ta med hjem. Med Vogts gate som forretningsstrøk og kulturslottet Soria Moria, som sto klart i 1928, levde Torshovbyen opp til navnet sitt som en by i byen. Bildet under viser Christiania Folkerestaurant, som i dag huser DnB Nor i Vogts gate.

Det var boligdirektør Harald Hals som sto for planleggingen. Han sparte ikke på plassen. Prinsippet bak Torshovbyen var luft, lys og grønne lunger, noe Torshovs befolkning fortsatt nyter godt av. Reguleringsplanen var inspirert av engelske havebyidéer, og arkitekturen var påvirket av nasjonalromantiske og ny-barokke strømninger. Lave kvartaler (3 etasjer) ble bygget omkring store, beplantede gårdsrom. Mellom kvartalene ble det anlagt brede allégater og åpne plasser. På Hegermanns Plass ble Oksefontenen reist i 1929. Bygningene har fasader av slemmet tegl. Da de var nye, var alle bygningene grå. De høye takene var opprinnelig dekket med røde teglpanner, og bygningene hadde store krysspostvinduer. Et stort areal rundt høyden midt i byggeområdet ble reservert til parkformål, men hva det skulle brukes til ble heftig diskutert. Noen ville bygge kirke der, andre ville habadeanlegg. I 1931 ble Torshovparken med plaskedammer, fontener og lekeplasser høytidelig åpnet. Senere kom også en musikkpaviljong på høyden i parken.

For arbeidere

Torshovbyen utgjør over 43 000 kvadratmeter, og inneholder totalt 1762 boliger. Boligstandarden var høy etter datidens målestokk: alle hadde vannklosett, noen få hadde bad, og det var vaskekjeller og tørkemuligheter både på loftet og i bakgården. Man regnet med bygningene skulle gi gode og sunne hjem til omkring 7000 mennesker, men til å begynne med rommet de nok enda fler, ettersom mange av familiene som flyttet inn var tallrike.

Torshovbyen ble skamrost for sin høye standard både av dem som bodde der, og av andre. Det var imidlertid ikke nok å være arbeider for å få leie bolig i Torshovbyen. Ventelistene var lange, og tildelingskriteriene var strenge. Enslige og folk som hadde bolig fra før, uansett hvor dårlig, fikk ikke engang stå på listen. Vi kan altså ikke si at Torshovbyen løste Oslos boligproblem – boligmangelen var fortsatt stor. Allikevel er det hevet over enhver tvil at prosjektet gjorde livet langt enklere og mer komfortabelt for tusener av osloborgere.

Torshovbyens arkitektur

De 18 kvartalene som utgjør Torshovbyen, ofte omtalt som “kompleksene”, er bygget over en kort tidsperiode fra 1918 til 1923. All bebyggelse er tegnet av Kristiania Boligkontor.

Arkitekturen er preget av variasjon, både i de enkelte kvartalene og kvartalene i mellom. Selv om det er tegnet ved samme kontor, ble det gjort bestrebelser for å gjøre uttrykket variert innen et felles tema, samtidig som man søkte å tilpasse seg de forskjellige situasjonene rundt kvartalene. I tillegg skyldes mange av forskjellene endringer i økonomiske rammer og gjeldende byggeforskrifter. De nye Byggeforskriftene for Kristiania hadde eksempelvis detaljerte bestemmelser som sa at man kunne bygge 180 m2 rundt et trapperom i maksimalt 3 etasjer. Etasjetallet synliggjør når utbyggingen er utført i forhold til forskriftene. I tråd med samtidens idealer, ble bebyggelsen utformet som store helhetlige bygg uavhengig av leilighetsoppdelingen. Bebyggelsen ble også omtalt som “slott med tusen kjøkken” av samtiden.

Fasader og gårdsrom

Torshovkvartalene er interessante både på grunn av sin karakteristiske byplan, de nyklassisistisk pregede fasadene og det boligpolitiske aspektet bebyggelsen gjenspeiler. Bebyggelsen var revolusjonær i den forstand at skillet mellom “forside og bakside” ble opphevet.

1800- tallets leiegårdsbebyggelse hadde til sammenligning en utsmykket praktfasade mot gaten og det offentlige byrom og en enkel og ribbet fasade inn mot et trangt og mørkt gårdsrom. Dette forholder seg annerledes på Torshov der fasadene er relativt likt utsmykket mot gaten og gårdsrommet. Ofte er til og med arkitektonisk berikende elementer som gavlmotiver i forbindelse med trapperom plassert på gårdsfasadene der inngangene til leilighetene ligger.

Takene i Torshovkvartalene fremstår som fremtredende, store og rolige flater som understreker og fremhever de enkle, rene og elegante fasadene. De store tunge takene er noe av det mest karakteristiske med Torshovbebyggelsen og utgjør en meget vesentlig del av opplevelsen ved området.

Bebyggelsen representerte et brudd med gjeldene tankegang om arealeffektivitet og plassutnyttelse i kvartalene. For første gang ble det lagt vekt på å gi beboerne i hvert kvartal, i hovedsak arbeiderfamilier, et felles utendørs oppholdsareal. Til forskjell fra gårdsromrnene i 18oo-talls murgårder er uterommene på Torshov store og solrike.

De felles grøntarealene er et karakteristisk uttrykk for 1920-åras sosiale boligbygging, der fellesskaps- og likhetsidealet sto sentralt. Torshovbebyggelsen er et viktig mellomledd over mot etterkrigstidens funksjonalistiske, frittliggende lameller i grønne parker.

Rundt Torshovparken

Mot Torshovparken står kvartalene VII, VIII, IX, X. XI, XlV a, XlV b, XV og XVI. Disse kompleksene utgjør hva man kan kalle “de egentlige” Torshovkvartalene: Store sammenhengende kvartaler i tre etasjer som omslutter gårdsrom av parkmessig karakter. Gårdsrommene er offentlig tilgjengelige gjennom portaler og portrom. Flere steder lar det seg gjøre å gå gjennom kvartalene som utgjør en rekke av små parker. Tilgjengeligheten til gårdsrommene og utsmykkingen av gårdsfasadene gjør at også innsiden av kvartalet får preg av offentlig rom.

Fasadene er relativt likt utsmykket mot gaten og gårdsrommet. Gårdsfasadene kan ha rik detaljering på portaler og trapperom og markeringer av hjørner og sprang i vegglivene. Slik at de lange veggflatene brytes opp til en skala som har likhetstrekk med Oslo eldre murgårdsbebyggelsen.

Takflatene er i utgangspunktet høye og sammenhengende, brutt av forskyvninger videreført fra fasaden, gavlmotiver og risalitter (fremspring i fasadelivet). I tillegg spiller alle pipene en viktig rolle som bevisste elementer i takflaten. Gårdene skjuler det faktum at de rommer en mengde små leiligheter bak sine storslagne fasader. Alle rommene har hatt eget pipeløp og i kjøkken og toalett er det i tillegg lufteløp. Pipene går opp på loftene, hvor flere små piper føres sammen og går gjennom taket der det passer med det arkitektoniske uttrykket. Pipene er særlig konsentrert rundt mønet, trapperommene og sprang i takflaten.